Rømskog Bygdebok

De eldste sagbruk

Noen av de første vannsager i Norge kom rundt 1500, og lå i Smålenene. Kvernbrukene var enda eldre. Virksomheten startet ved mindre fosser og stryk, og det var helst adel og de mer velstående som førte an. Vannsaga betydde en stor arbeidslettelse og førte til økonomisk fremgang i mange bygder. Tidligere tilvirket bøndene såkalte «huggenbord» ved å kløve tømmerstokken på langs ved hjelp av kileformede økser og trekiler. Stokken ble deretter tilhugget i ønskede dimensjoner. Med denne teknikken greide man å tilvirke fire–fem bord om dagen, og det ble mye svinn og avfall. De eldste vannsagene gjorde det mulig å produsere rundt 30 bord. Samtidig ble tømmerstokken bedre utnyttet ved at vannsaga kunne skjære syv bord av hver stokk. Med den gamle, manuelle metoden kom det bare to bord ut av stokken. Men heller ikke med de eldste vannsagene kunne tømmerstokken utnyttes fullt ut, og mye trevirke gikk til spille.

Vannsagene var enkle innretninger, og de eldste hadde bare ett grovt sagblad i ramma. 66Slike sager ble derfor gjerne kalt oppgangssager. Først rundt midten av 1700-tallet ble teknikken forbedret mange steder med tynnere og flere blader i ramma etter nederlandsk forbilde. Alle vannsager var sesongavhengig, og gikk bare når det var nok vannføring. De ble derfor kalt flomsager, og var ute av drift mesteparten av vinterhalvåret. I flomtiden, derimot, gikk de så å si døgnet rundt, og derfor var også sagbruksarbeidet sesongbetont.*Eliassen 2005: 348–349