1655. Vei og ferdsel

Rømskogs topografi og sparsomme veiforbindelser gjorde at bygda helt frem til 1900-tallet levde en isolert tilværelse. Før det i annen halvdel av 1800-tallet ble vanlig å utvandre til Amerika, levde folk flest hele sitt liv i bygda, og hadde få muligheter til å oppleve omverdenen. Bare embetsmenn, handelsfolk og de som måtte utføre nødvendige ærender, foretok vidløftige, tidkrevende reiser, som kunne være korte i antall kilometer. Det var heller ingen stor trafikk innenfor bygdas grenser.

Veinettet besto stort sett bare av gangstier og rideveier, som hadde «gjort seg selv». Bare på enkelte korte strekninger kunne veiene kjøres med vogn. Mellom Rødenes og Rømskog er det et område på vel to mil med skogkledde åser uten bebyggelse. Her gikk det en kløvvei, og først i 1860-åra ble det bygget kjerrevei over denne strekningen. Fra Rømskog til Setskog kom det ikke vei før i 1905. Flere steder var veiene så å si ufremkommelige. I sør mot Östervallskog ligger terrenget flatt langs elva, og kommunikasjonene har dermed vært lettere. Gårdene på norsk og svensk side av grensa ligger med jordene inntil hverandre, og det har derfor alltid vært et nært samkvem mellom folk på begge sider. Som beskrevet i forrige kapittel ble de fleste 167veier anlagt av militære hensyn, og til bruk for embetsmenn. I fredstid var veiene til alminnelig nytte.