Andre underjordiske vesener

Melkesilen hadde både er praktisk og magisk funksjon. Korset i bunnen skulle verne melka mot onde makter. Ingen ondskap slapp igjennom korset. Også mange andre redskap i bondesamfunnet ble beskyttet av kors og kristendom. Slike symboler ble enkelte steder holdt i hevd lenge etter at troen på dem var opphørt. Denne melkesilen er fra midten av 1800-tallet, da folk ennå malte tjærekors på dører, eller skar dem inn i redskap. I bunnen på melkesilen var det et fint trådnett eller en klut kalt silhår. Tråden var gjerne tykk og spunnet av tagl fra kurompa. Kluten ble bundet i en teknikk som nesten er ukjent i våre dager. Selv om kluten ble vasket og kokt etter bruk, var metoden uhygienisk.

Foto: Finn Wahl, 2009.

Foruten nissen kan vi på Rømskog møte hulder eller «skaurå», nøkken, samt riser og troll. Flere ganger hører vi om farlige vetter, som også kunne gi kraft og styrke til folk de møtte. Gudmund på Østtukun gikk en gang 259og gjette i skogen. Han holdt på med en seljefløyte da han plutselig oppdaget at han sto midt inne i fjellet. Der satt det en gammel mann og leste i noe som lignet en postill. En liten kone fløy frem og tilbake og ville gi Gudmund mat, som han ikke ville ha. Han forsto etter hvert hva han var kommet opp i, og skrek og bar seg som en gal. Da tittet mannen opp fra boka og sa: «Kast gaper´n ut. Den får vi inga råd med!» – Og med ett sto Gudmund ute i skogen igjen. Etter denne hendelsen ble Gudmund så sterk at det gikk frasagn om kreftene hans. Rebekka Kørrenga, født 1861, har fortalt historien, og Gudmund var oldefaren hennes.*Hult 1937: 21

Enkelte vetter kunne, som vi har hørt, også skremme folk som arbeidet sent om kvelden. Da var det kveldvart, og ingen måtte forstyrre hviletiden. Lars Langrilår dro sent en kveld gjennom skogen med hest og slede. Da hørte han en dyp stemme som ropte oppe fra fjellet: «Granne, får jeg låne den store gryta di?» «Næggu´ om du får!» svarte en enda dypere røst. «I den skal je koke Lars Langrilår, som kvellar så seint både høst og vår!» «Får je skrape skoverne?» ropte den første. «Nei», ropte den andre. «Før du får skrape skoverne, steker je Lars Langriår levende på gloerne!» Da fikk Lars støkken og «bælpiska» på hesten alt han kunne. Siden den gang var Lars aldri sent ute med hesten sin.*Hult 1937: 21

Logg inn eller kjøp tilgang!

Bygdeboka har mye å by på, men du må ha tilgang for å lese mer …