995. Løsgjengere og ordensværn

Etter 1910 var utgiftene til taterne blitt stadig mindre. Løsgjengere var nok likevel et problem, for i 1912 fikk Rømskog sin egen bygdevekter. Han var utstyrt med revolver, og fikk åtte kroner i betaling for hver tur han tok for å spore opp og jage løsgjengere. En av vekterens oppgaver var nemlig å jage uønskede personer ut av bygda. Dermed var det opp til neste kommune å bestemme omstreiferens videre skjebne. Etter muntlig forslag fra August Høgenes besluttet herredsstyret i 1912 å innsette bygdevekter. Johan Dalheim var til stede, og han ble tilsatt. På kommunens regning skulle han anskaffe revolver og nødvendig utstyr. Bygdevekteren hadde rett til å forlange nødvendig assistanse, som ble betalt av kommunen til vanlig dagspris.*Rømskog kommune: Form.sk./herr.styreprot. 1902–20, fol. 73a

I 1913 ble forpakter Karel Olsen Sundsrud innsatt som bygdevekter med en årslønn på 50 kroner. Arbeidet gjaldt først og fremst inspeksjon i grenseområdene og utvisning av uønskede personer, som var bygda uvedkommende. Han forpliktet seg til hvert år å ta to turer til grensa ved Trosterud, to til Fjellstua og to til Mortegropa ved Setskog. Foruten den faste lønna skulle han ha åtte kroner for hver gang han fulgte tiggende omstreifere ut av bygda.*Rømskog kommune: Form.sk./herr.styreprot. 1902–20, fol. 86b Slike bygdevektere ble gjerne kalt «fanteføysere» eller «ståtterkonger».

Hanemordet på Trandem

Indre Akershus Blad kunne 11. september 1909 berette følgende: «Fra Rømskog fortelles en historie om makeløs brutalitet og råskap man skulle tro var utslag av vikingenes barbariske tenkesett, og som man ikke skulle tro være hendt i det 20. århundre.»

På gården Sundsrud var det bryllup mellom husholderske Dina Guldtjernmoen og forpakter Karel Olsen Sundsrud. En del ungdom var møtt frem for å saluttere for brudeparet. På veien hjem kom «salutanterne» forbi landhandler Kind på Trandem. To av herrene ved navn Johan Fleskeslora og Halvor Klubben ga seg til å lade et av geværene, og en tredje Even Nylændet, gjorde noe som ingen i manns minne har gjort. Han gikk inn på en fremmed manns eiendom og bort til hønsehuset og der skjøt han den intet ondt anende hane som gikk der, og det så grundig at denne morgenen ble dens siste.

Etter vel utført «heltegjerning» bega de voldelige hønsejegerne seg til neste gård – Ødemannsgården hvor de hadde tenkt å utføre samme kunststykke, men gårdens eier som var oppe, ble dem var og gikk rimeligvis, med fare for sitt liv, ut og reddet hanen sin.

Hønsemorderen har oppsøkt eieren og bedt om forlatelse, mens de to andre ikke ville det. Den ene skal sogar ha uttalt i en hånende tone, at er det så mye å gjøre med en gammel hane, så skal jeg skaffe en hel kurv full. Han synes med andre ord å være høyst indignert over at han og hans kamerater ikke skal få den fornøyelse å gå omkring og skyte husdyrene deres uten at det skal bli påtalt.

Landhandler Kind skal ha erklært at hvis ikke de to andre karene også kommer og gjør en undskyldning for sin oppførsel, så skal saken bli anmeldt».

101Smålands-Pelle

I Rømskog, lever fremdeles minnet om «Smålandsfanten» eller «Smålands-Pelle». Han gikk rundt med vandringsstav og verktøy til å gjøre innbrudd i nærmeste hytte eller kornbu. Han var nok ingen tater, men en rastløs omstreifer som tok seg til rette der han kunne. Egentlig var Smålands-Pelle en harmløs fyr som stjal fra de rike og stundom ga til de fattige. Han virket på begge sider av grensa, og ble dømt flere ganger. Hans virkelige navn var Johan Alexander (Sander) Eriksson, og han var født i Småland i 1879. Han var bare 14 år gammel da han startet sin omstreiferkarriere i 1893. Barndomsminnene var vonde, og han måtte tåle mye juling. Han og stefaren kom ikke på bølgelengde. Smålands-Pelle var åpenbart en vilter krabat med stor eventyrlyst. Han ble etter hvert stor og kraftig, og fikk dårlig rykte. Hans mange meritter førte til fengselsopphold, og han rømte så snart han fikk anledning. Han var både smart og humoristisk, og hadde moro av det avisene skrev om ham. Men han var fryktet av folk flest, og ingen ville gi ham husrom. Ifølge Jørgen Ringsby var Ringsby det første sted i Norge han overnattet. Han var rundt 20 år gammel da han kom hit første gang.

Alexander Eriksson, kalt Smålandsfanten og Smålands-Pelle, var en hyppig gjest i Rømskog. Selv om øvrigheten jaktet på den fredløse mannen på begge sider av grensa, var det likevel noen i Rømskog som følte medlidenhet med ham og ga ham husly. Smålandsfanten var en dyktig forteller, og var for mange et nyhets- og underholdningsinnslag. Han lot seg avbilde i fangedrakt og fotlenker. Bildene solgte han for 25 øre per stykke.

Eier: Sten Arnesen.

En som tok i mot Smålandsfanten var Rudolf Myrvold. Her er han foreviget sammen med Smålandsfanten til høyre. Bakgrunnen forteller mye om interiøret i mange hjem i 1920-30 åra.

Eier: Rømskog lokalsamling.

Logg inn eller kjøp tilgang!

Bygdeboka har mye å by på, men du må ha tilgang for å lese mer …