1. Ad Fontes — tilbake til kildene

Søndag 26. juni 1955 hadde Tårnebyslekten satt hverandre stevne ved Rømskog kirke. Til bygda hvor den store slekt hadde sine røtter, stevnet bil etter bil, mange langveis fra. Tilbake søkte de til gamle tomter, for å gå på gamle stier hvor slektstradisjonens vugge sto. Noen så hverandre for første gang. — Andre møttes igjen etter at mange år var gått siden de sist talte med hverandre. Minner strømmet på og man fikk spørre nytt om kjære og kjente. — Da klokkene ringte til gudstjeneste fyltes kirken til siste plass. Det var et betagende syn å se barn og unge, menn og kvinner i sine beste år og gamle, sitte der høytidsstemte og forventningsfulle. Så forskjellige å se på — og allikevel så like — med feiles grunntrekk i fysiognomi og karakter, rundet av samme rot og knyttet sammen med blodets sterke bånd. De satt der hvor fedrene før dem hadde søkt heilig stillhet og hadde hentet kraft på livsveien.

Når man møtes på denne mate ligger gjensynsglede og kjensle av å høre sammen, som solskinn i sjel og sinn. For den som til daglig har gått og følt seg ensom, kanskje fattig og uten styrke, blir dagen til fornyelse, som et styrkende bad i et hav av godhet og kjærlighet. Et slektsstevne gir perspektiver frem i tiden og tilbake i slektens historie. Synet av de unge som kommer, minnet om de gamle som er gått bort, stemmer sjelen til selvbesinnelse og ettertanke. Jeg lærer å kjenne meg selv, ved å kjenne min slekt. Vel er det så at hver generasjon har sine problemer og ikke er helt like, men hvor ofte kjenner man ikke seg selv igjen i slektens unge. Blant de gamle møter man menn og kvinner, som kan tale med om seier nettopp der hvor jeg i dag har min største kamp og strir hardest. Å søke tilbake og få kontakt med beslektede gir ofte en svimlende fornemmelse av å ha funnet frem til ett oppkomme av god menneskelig nærhet og varmt levende fellesskap. Man søker tilbake og opplever at man blir hjulpet frem. Slektkjennskap betyr selverkjennelse og inspirasjon. Det blir ledelse til de evige kilder.