2. «Slektene skifter som løv i lund»,
synger vi med Johnson i en av våre vakreste og mest stemningsfylte begravelsessalmer. Denne kjensgjerning kan ingen av oss komme forbi. Likevel gir ei slik slektbok så mange merkelige tanker. Når vi sitter og blar i den og leser navnene, kanskje med en kort karakteristikk over de forskjellige personene, har vi følelsen av at slektene både skifter og ikke skifter. Vi kjenner oss knyttet sammen med forfedrene våre. Selv kjenner vi oss igjen i enkelte karakteristiske trekk her, og i andre der, og så blir det slik at vi kjenner oss som en fortsettelse av deres liv. De er døde og borte, «gjemt i jordens frodige have», mens vi fortsetter slektens liv videre, og føler på oss at vi bærer på et dobbeltsidig ansvar, et ansvar overfor de eldre generasjoner og overfor dem som kommer etter oss igjen. Og det er ikke fritt for at vi liker denne følelse av ansvar, og bærer på det ønske at våre barn, barnebarn og kommende greiner på slektstreet skal føle det slik i sin tid, når vi er «samlet med våre fedre», som bibelen uttrykker det.
Når Harald Sletner har gått inn for dette imponerende arbeid å skrive ei bok om vår slekt, så skylder vi ham alle en dyp og oppriktig takk for det. Det er sikkert ikke meningen å oppmuntre oss til slektshovmot, at vi skulle kjenne oss mere «fullverdige» enn andre slekter.
Blåveisen
I bakkehellet mellom or og kratt
der tittet fram en mild og stille natt
en liten blåveis blant det gamle løvet.
Den løfter seg i undring sakte opp.
For hver en dag den fikk litt større knopp,
og solen løftet den så kjekt av støvet.
En dag den foldet glad sin krone ut.
Mot kveld den bøyet seg i takk til Gud,
som gav den liv og glede her i verden.
Det var en ensom forsommer den fikk,
men både dagene og netter gikk.
Tilslutt var endt de ns fagre lille ferden.
Til hvile la den seg i mosen ned.
Der sov den søtt i vinternattens fred
til vårvind atter over landet suset.
Da ble det liv igjen i liten knopp.
Den løftet seg pånytt mot lyset opp,
og øyet speidet spent bortover gruset.
Du store min. Hva var det nå han så?
Ei liten blåveis til, så ren og blå
den nikket smilende med blink i øyet.
Så var de to. De fikk en herlig tid.
Den ene var så skjønn, den andre blid,
og sammen trivdes de så vel fornøyet.
En dag de var hverandre riktig nær,
og vinden blåste i de høye trær,
da sprang et støvkorn over til den andre.
Mot høsten modnedes det lille frø.
Og skjønt blåveisene vel måtte dø,
i frøet levde dog med hverandre.
Med neste vår det samme under kom.
Da snøen smeltet og fløt bort i flom,
de små blåveiser hodet løftet atter.
Men se, omkring dem sto det mange små.
«Goddag,» de nikket sott med hoder blå.
«Goddag, vår sønn. Goddag, vår kjære datter.»
For hver et år der flere blåveis ble.
De rakk så langt ditt øye kunne se.
Så sto de der til glede for hverandre.
Vår slekt sprang og som blåveisene fram.
Vår takk vi alle bærer hen til Ham,
som ga oss liv og bød oss sammen vandre.
Egil Ruud.
Logg inn eller kjøp tilgang!
Bygdeboka har mye å by på, men du må ha tilgang for å lese mer …